I hele min ikke så lange pokerkarriere er jeg nå oppe i underkant av tjue live-turneringer, alle i norske klubber. Det er vel det man kaller begrenset erfaring. Jeg hadde ingen ambisjoner overhode da jeg i januar dumpet litt småredd inn på den nå stengte klubben min. Jeg visste bare at dette var gøy, og at finalebordet svevde rundt i en annen galakse et sted. Men så har det gått så mye bedre enn forventet. Av de tolv siste turneringene jeg har spilt, har ni endt på det bordet som tross alt viste seg å tilhøre samme galakse som de andre bordene. Og finalebordplasseringene er fra fire forskjellige klubber, så det er ikke sånn at jeg må kjenne de jeg spiller mot heller.
Men vinner gjør jeg ikke. Bare en eneste gang har det gått helt til toppen, så jeg mangler fortsatt en god del. En og annen bad-beat har dukket opp, men det er i hovedsak fortsatt mine egne feil som avgjør til slutt. Enten har jeg spilt for tight og kommer med for liten stack inn i finalen, eller jeg gjør en eller annen feil på finalebordet som koster for dyrt. Som regel kommer den i en hånd jeg ikke helt greier å bestemme meg for hvordan jeg vil spille, også ender det med en kostbar midt-i-mellom løsning. Alikevel, spillet mitt er iferd med å stabilisere seg på litt over brukbart. Og da er det ikke så veldig langt frem til enda bedre, selv om jeg vet at det er en del mil frem til de beste.

Det er to ting jeg må endre før jeg har noen mulighet i større turneringer, og en jeg i tillegg må endre før jeg kan hevde meg nærmere toppen i Norge. Man kan alltid bli bedre til å lese motstanderens spill, og forstå hvilke hender han spiller, men det handler mest om erfaring - og litt lesing - og får ta den tiden det tar. Men noe kan forbedres bare ved å jobbe med å forbedre det.

Jeg må for det første bli flinkere til å stoler på read jeg umiddelbart plukker opp fra motstanderen. Jeg har mange års erfaring i å jobbe med mennesker. Erfaring i å finne ut hvordan folk har det uten at de forteller det, er ikke så dumt å ta med seg til pokerbordet. Erfaringsmessig har jeg ofte rett når jeg plukker opp om motstanderen er sterk eller svak, uten at jeg egentlig kan sette fingeren på hva som sa meg det. Men altfor ofte begynner jeg å lete etter noe som bekrefter det jeg oppfattet, også tenker jeg for mye og til slutt har jeg ingen read lenger i det hele tatt. Her er jeg nødt til å bli tøffere, enten det gjelder om jeg skal legge press, eller innse at jeg er slått. Senest i går la jeg et oppskriftsmessig bett etter en check, og visste at det var dødfødt. Kontraen kom all-in og jeg var ikke det minste overrasket, og måtte kaste. Hadde jeg stolt på readen min, kunne jeg kastet oppskriften og spart chipsen ved å checke tilbake. Det kunne til og med gjort motstanderen usikker på hva jeg hadde, siden jeg ikke spilte som han forventet.

For det andre må jeg begrense mine egne tells. Det gjelder både variasjon i spillet, og det gjelder fysiske tells jeg gir. De fysiske tellsene henger sammen med feilene når jeg ikke greier å bestemme meg. Jeg tenker for lenge, nøler og legger bett i feil størrelse. Bang! kommer kontraen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg må lære meg å ta avgjørelser på vanskelige hender, og ta dem bestemt og sikkert. For hvis jeg bare bestemmer meg, så er jeg dønn trygg når jeg legger callen, bettet eller raisen. Sitter jo tross alt ikke med pulsmåler i panna heller. Alikevel; forutsigbart spill og fysiske tells kommer som regel når jeg er litt ny og usikker på motstanderne. Så den første EPT-turneringa ender nok sånn omtrent rett før bobla; grisetight spill, og tvunget inn av blinde og anter.

Det jeg definitivt må gjøre for å hevde meg i toppen i Norge, foruten å få mer erfaring, er å slutte å bruke blogen min til å fortelle om hva jeg er god og dårlig til. Det slår meg av og til - når jeg spiller mot folk for første gang og de gir uttrykk for at de har lest det jeg skriver - at det eneste de vet om meg er at jeg ikke er noen særlig erfaren spiller. Det er jo gull å fortelle før man setter seg ved filten da.

Men tross alt, jeg har ikke så store ambisjoner. Livssituasjonen setter sterke og klare grenser for mulighetene, men å drømme er det fortsatt lov til. Og at jeg skal prøve meg i Europa i en ikke så altfor fjern fremtid, om så bare i en eneste turnering, det er jeg helt sikker på at er mer enn en drøm. En eller annen pokersite må da kunne rigges sånn at jeg vinner en satelitt?

Og når jeg sitter ved mitt første EPT-finalebord, skal jeg synge av hjertens lyst;

Da jeg var lite fiskebarn, jeg passet meg for krok og garn.
Fadde rullan dei, fadde rullan dei, fadde rullan, dullan dei.

Jeg gjemte meg for sild og sei, for alle ville spise meg.
Fadde rullan dei.............

Men nå er jeg blitt stor og slem. Nå er det jeg som spiser dem!!

Og hele den norske railen skal stemme i; Fadde rullan dei, fadde rullan deil, fadde rullan, dullan dei. HEI!

Hvis jeg tør da...

semilla