Panama City, 3.3.2011

Det hele startet med at jeg tok fly via Amsterdam og Paris for å møte Vicki i Santo Domingo, hovedstaden i Den Dominikanske Republikk. Der overnattet vi før vi reiste til LaRomana for å dra på en ukes cruise i Karibien.

Det var vanvittig deilig å se Vicki igjen! Vi hadde det særdeles hyggelig etter nesten to måneder utenå ha sett hverandre. Min konklusjon etter å ha truffet henne igjen: Jeg har en vanvittig bra kone!

Da jeg landet i Santo Domingo var som vanlig ikke bagasjen min der. Jeg måtte ringe dagen etter. Heldigvis gikk ikke båten før 23:59, så de ville ha god tid til å få bagasjen min. Heldigvis var dessverre ikke nok, så jeg måtte reise på Cruise uten annet enn håndbagasje. Heldigvis hadde Vicki med litte granne tøy fra Las Vegas, så jeg slapp å gå naken når jeg vasket tøy. Jeg reiste med Costa Cruise, og de var svært behjelpelige med «nødpakke», lånedress og gratis vask av tøy. Jeg reiser svært gjerne med dem igjen!

Stedene vi besøkte var spennende. Catalina Island som hører til Den Dominikanske Republikk var første stoppested. En vanvittig flott strand var egentlig alt vi så her. Neste stopp var British Virgin Island, nærmere bestemt Tortola Island. Herfra tok vi en liten båt til Virgin Gorda hvor vi besøkte et område som ble kalt «The Bath». Et leven av kampestein som vi kunne gå mellom, over og under. Flott var det og stranda her var også fantastisk.

Neste stopp var Antigua. Her dro vi direkte inn i jungelen for å «zip-line». Zip-line er en form for stålwirer som man henger fra på noen små hjul. Det går ganske fort og det var flott utsikt. Det var ganske gøy, men jeg skulle ønske mer spenning og raskere «lines».

Neste stopp var Barbados. Flott øy dette også, men her så vi mye mer fattigdom. Vi spiste lunsj med en gang vi kom i land og en tigger sto bokstavelig talt en halvmeter fra oss og stirret den timen vi spiste lunsj. Slitsomt! Vi hørte at det var mye kriminalitet her, så vi gikk kun i gater med mye folk. Det som vi la merke til var håret til damene. Sykt mye fletter som man aldri ser i Norge, eller Europa for den saks skyld. Utrolig håndverk!

Guadeloupe var etter min mening det kjedeligste stedet vi besøkte på cruiset. Dessverre var vi der på en søndag, og alt var stengt. Ikke så veldig mye spennende å se her heller og dessuten regnet det.

Siste stopp var det beste! St. Maarten var både flott og livlig! En super strand med mye liv og stemningenher var generelt god. Folkene her var mye mer vennlige enn på de andre øyene og de pushet ikke på for å selge alt mulig. Dessverre var vi her bare 5 timer. Her vil jeg tilbake!

Tilbake i La Romana så tok vi taxi til østkysten av Den Dominikanske Republikk, nærmere bestemt Punta Cana. Dette er en liten by som vi ikke så mye til. Det fordi hotellområdet var helt sinnssykt stort og bra, og med flererestauranter. Og golfbiler. Sistnevnte kunne leies for 41 dollar pr dag. Det måtte vi jo prøve. Vi leide for bare én dag for å se om vi likte det. Vi kjørte som om vi hadde stjålet både golfbil og bensin. Den gikk tregt, så de store farene fantes ikke. Men vi kjørte i skog og mark, langs stranda og alle steder vi kunne klare å komme frem. Vicki og jeg kom frem til at det måtte gå galt tilslutt, men utrolig nok ble golfbilen levert uten skader.

Dagen etter slappet vi av og koste oss. Men vi savnet golfbilen og bestemte oss for å leie en ny en dagen etter. Ikke lurt. Det gikk ikke mer en ti minutter før vi klarte å kante med den. På asfalten. Vicki skadet albuen, ryggen og aller mest foten. Jeg skrapte opp albuen ganske mye og skulderen litt, men jeg har jo vært ute en vinternatt før, så jeg bekymret meg ikke så mye.

Vi fant ut at vi ville reise videre. Nettet på hotellet i Punta Cana var sykt, sykt tregt, så det å bestille tur videre var ikke mulig. Vi ble kastet ut etter 15 minutter med inaktivitet selv om vi var på hele tiden. Etter 4 timer den ene dagen og 2 timer neste dag ga vi opp. Vi bestemte oss for å reise til flyplassen i Punta Cana og se om vi kunne finne billett der. Det skulle vise seg å bli vanskelig. Ikke snakket noen engelsk og ikke var det noe salgskontor der. Sukk!

Etter mye om og men og to timer så kom vi i snakk med en som sa han kunne skaffe oss billetter til Caracas, Venezuela. Det hørtes jo spennende ut, så vi sa ja. Vi bestilte hotell på nettet på flyplassen, som visstnok skulle vært det beste i området, og var ganske fornøyde. Vi reiste til Caracas sent påkvelden og ante ikke helt hva vi gikk til. Når vi kom frem så var det krig om å få oss med i taxien og vi var litt bekymret. Vi synes også det var litt rart at bare åtte personer forlot flyet der.Flyet gikk videre til Sao Paolo, så helt merkelig trengte det jo ikke å være.

Vi kom oss etter mye om og men til hotellet, The Hotel (originalt navn!). Her var det sent og vi bestemte oss for å gå inn og legge oss. Via Facebook og annet så fant vi ut at Caracas ikke var verdens tryggeste by. Faktisk tvert imot. Den regnes som verdens farligste i følge Gustey Travel Blog. Byen har høyeste rate av mord, kidnappinger og voldtekt! Vi fant ut at vi måtte være forsiktige!

Neste dag så skulle Vicki og jeg nedfor å spise frokost. Da fikk vi beskjed om at de hadde sluttet å servere frokost på hotellet, men at noen fra hotellet ville følge oss til et annet sted og betale for maten vår. Ikke helt som planlagt, men vi måtte jo ha mat, så vi hang oss på til enden av kvartalet der restauranten lå. Maten var ok og vi gikk etterpå tilbake til hotellet. Alt så rolig og fredelig ut. Senere på kvelden ville vi ha oss noe mer mat. Vi gikk da ned til resepsjonenog spurte hvor vi kunne få oss noe å tygge på. Vi fikk da opplyst at vi kunne gå til samme stedet som vi spiste frokost. Så vi gjorde det. Når vi kom frem dit, så sa de at de hadde sluttet å servere mat for dagen, men at det et kvartal bortenfor lå en annen restaurant som var åpen. Vi likte det ikke helt, men vi var sultne, og det var eneste sjansen vi hadde. Så vi gikk dit. Restauranten var en 24-timers kyllingrestaurant. De hadde en spennende meny og vi spiste et lokalt måltid som vi begge likte. Kelneren var svært hyggelig, men virket litt stresset og svettet ganske mye. Jeg har en anelse om hvorfor nå... På vei tilbake gikk det galt. Rundt 100meter fra hotellet så stoppet det en hvit bil tett inntil oss. Noen tideler senere så hadde vi pistoler i ansiktene våre og tre menn skrek til oss på spansk. Jeg forsto ikke et kvekk og prøvde å kikke på han som sto nærmest meg. Da smalt det i bakhodet mitt. Enav de andre ranerne hadde slått til meg med pistolen. Det svartnetet øyeblikk og jeg ble rasende. Rolig nå, Andreas, tenkte jeg. Og rolig holdt jeg meg. De tok det vi hadde av penger og papirer.Heldigvis ikke noe pass, men min amerikanske ID som jeg trenger ved eventuell reise til USA.

Vicki var selvsagt livredd. Jeg ble merkelig nok ikke redd. Jeg ble mer sinna. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg har sjeldent følt meg så hjelpeløs!

Tilbake på hotellet bestemte vi oss umiddelbart for å reise videre. Vi fant reise til Panama City og bestilte denne. Og selvsagt også hotell. Neste morgen reiste vi til flyplassen. Når vi skulle sjekke inn så fikk vi beskjed om vi ikke kunne det uten å billett ut av Panama. Det hadde vi ikke, men jeg kunne jo ordne det bare jeg fikk Internett. Det skulle vise seg å være vanskelig, og jeg hadde bare en time og et kvarter på å ordnedet. Etter 50 minutter begynte jeg å bli stresset. Jeg hadde ikkelyst å tilbringe mer tid i Caracas, spesielt ikke uten hotell! Tilslutt klarte jeg å bestikke en restaurantsjef til å la meg bruke deres nett i noen minutter. Jeg bestilte tur til Costa Rica. Tilbaketil innsjekkingen bar det. Når vi igjen prøvde å sjekke inn så fikk vi beskjed om at de hadde stengt innsjekkingen. Kødder du? Hun ville ikke hente noen som snakket bedre engelsk, og var rett og slett vanskelig. Siste gang jeg flyr med Santa Barbara Airlines! Men etter en stund med krangling så slapp vi gjennom. Vi hadde massevis av tid, så vi forsto ikke problemet. I alle fall kom vi oss til Panama den dagen!

Her har vi vært nå i tre dager. En spennende by med enorme forskjeller. Det er luksusbygg på 50+ etasjer her og skur som ser falleferdige ut bare noen hundre meter unna. Det skal visst være minimalt med kriminalitet i byen, noe som nesten føles rart når man ser forskjellene her. Vi har tilbragt tiden her med å kikke rundt i byen og sett litt på dyrelivet her. I dag reiste vi til Panamakanalen, noe som ikke var fullt så spennende som vi hadde håpet. Men man kan vel ikke reise til Panama uten å ha sett kanalen?

I morgen går turen til Costa Rica. Her skal jeg spille poker! Nærmere bestemt PuraVida Poker Tour, en turnering til 1500 dollar. Så lenge klarte jeg å holde meg borte fra pokeren :)

Til sist vil jeg bare si at både Vicki og jeg nå har det bra etter ranet. Jeg har fortsatt et lite hull i hodet, men ellers er det bra. Vi har begge litt rester av skader etter golfbilulykken, men det vil forhåpentligvis gå bort i løpet av en ukes tid!