Du kan lese Del 1 her.

Som jeg avsluttet forrige blogg med var det fjerde juli for et par dager siden. USAs nasjonaldag. Det blir feiret ganske bra her borte, og spesiellt i Las Vegas. Vi var selvsagt ikke uhøflige og ble med på moroa!

Men dagen startet roligere. Jeg bestemte meg for å spille mine første pokerhender på turen, og selv om jeg aldri har klart å vinne på Wynn tidligere var det enkleste å ta heisen ned og finne et ledig sete. Jeg skal ikke skrive om kjedelige pokerhender her, men det skjedde likevel mye moro ved bordet!

Etter en stund kom det en eldre mann i en rar kreasjon av en dress til bordet. Og lenge før han hadde satt seg ned begynte han å prate med og til alle om alt mulig rør. Han dro opp en gigantisk bunke $100-sedler, og passet på å si at han ikke hadde så mye på seg, men at han ventet $300,000 så snart bankene åpnet. Han spilte kun en hånd før han gikk, ettersom han mente at dealeren behandlet han ufint, og lovet å aldri mer spille på noe bord hvor denne dealeren jobbet. Det eneste den stakkars dealeren hadde gjort var å avbryte en endeløs strøm av babling for å si til mannen at det var hans tur.

Alle vi andre ved bordet satt igjen som spørsmålstegn og lurte på hva i alle dager det var som egentlig hadde truffet oss. En av spillerne spurte dealeren om han kjente denne figuren, og dealeren kunne fortelle at vi hadde møtt The Duke of Fremont - en aldri så liten legende i Las Vegas. Tidligere var det ingen maksimumsgrense på hvor mye du kunne kjøpe inn for på bordene her på Wynn, og da kom ofte The Duke of Fremont og kjøpte seg inn med minst $30,000. Men alltid på de billigste bordene - mannen er nemlig ufattelig gnien! Men han liker å vise seg frem, og passet alltid på å sitte nært gjerdet så alle som gikk forbi kunne se han og pengene hans.

Ja, forresten. Dealerens navn var utrolige William Wallace Christy! Hvor tøft er ikke det? Jeg måtte be om å få se legitimasjon før jeg trodde på han.

Litt senere kom det en ny figur. En mann på ca 70 år vil jeg tro, kanskje eldre. Han kom i en knallrød dress, røde lakksko og rød flosshatt. Masse gullsmykker og annet rask hang rundt hals, armer og på fingrene. Han hadde på seg noe som så ut som en WSOP-bracelet, men der det skulle stått WSOP sto det "ETH". Dette skjønte jeg var mannens initialer, når han ble omtalt som Eddie the Hat. Om ikke like kjent som The Duke of Fremont, Eddie the Hat er en av mange orginaler i denne byen som lever i sin egen lille verden.

Etter en drøy times spill var det på tide å gi seg, og jeg gikk for å møte Simen, Are og Stephan for litt frokost. Vi satte oss på en cafe på Encore, søsterhotellet til Wynn. Plutselig begynner Are å le og peker på en mann i elektrisk rullestol. Det viste seg at det var Roland de Wolfe som kom kjørende! For de som ikke kjenner til Roland er han en ung og frisk engelsk pokerspiller som absolutt ikke trenger hjelp for å komme seg dit han skal. Roland så oss, tok en liten piruett utenfor, nikket til oss og kjørte videre som om ingenting hadde skjedd.

Jeg lurer på hva alle andre trodde om oss som pekte og lo av en mann i rullestol.

Deretter ble det en times tid ved svømmebassenget. Ettersom kroppen min ikke har sett nevneverdig med sol de siste årene tok jeg ikke sjansen på et langt opphold i den stekende Vegas-solen.

Isteden tok jeg turen til Palms Hotel hvor den første av tre dueller mellom Petter Northug og Marcus Hellner skulle arrangeres. De skulle spille en heads up kamp, før de dagen etter spilte WSOP Main Event, og nå om noen timer skal duellere på rulleski.
Petter Northug sa skråsikkert før kampen at han var sikker på å slå Hellner. Faktisk så lovte han at om Hellner vant skulle han slutte med poker og gi bort setet sitt i Main Event. Heldigvis for Petter var det ikke mange som fikk med seg det, for han tapte den kampen!
Vi spilte også en liten turnering hvor alle journalistene var med (og de var ikke få!). Du kan se et intervju med Petter underveis i den turneringen HER. Den usedvanlig kjekke mannen i svart skjorte to hakk bak Petter er meg.

Etter turneringen tok PokerStars med hele gjengen på middag. Vi var slettes ikke alene i resturanten som stort sett var smekk full av folk som varmet opp til feiringen av nasjonaldagen. På bordet nedenfor oss satt tennisesset Andy Roddick med et stort følge, og noen mente at Jenna Jameson satt litt lenger bort ved et annet bord.
Noe du ikke finner så mange andre steder er konseptet de kjørte her. Det var som sagt en fin resutrant, men de kjørte høy festmusikk over høytalerne hele kvelden. Det dempet ikke feststemningen til amerikanerne, og flere ganger brøt det ut høylytte skåler og allsang!

Vi spiste og koste oss noe roligere, men hadde det absolutt hyggelig likevel. Etterhvert forflyttet vi oss opp på taket av Palms til Ghostbar. Jeg mener den ligger i 55. etasje, og som sagt ute på taket. Utsikten er slettes ikke dårlig!

Et bilde fra middagen.

Utsikten fra Ghostbar på taket av Palms hotell.

Festen fortsatte ut i de små timer for mange av oss, og det satte sine spor dagen etter. Da skulle jeg faktisk klare å rote meg til Lake Mead for å kjøre vannscooter! Men det kan vi ta i neste blogg!

Jeg vil avslutte med et godt strategitips for de som liker å spille blackjack. Et kjent ordtak er "never split a winning hand" men en av dealerene her tok det et hakk videre - på forhånd beklager til sarte sjeler.
Vi satt en gjeng og spilte litt når han ene fikk utdelt to konger og spurte dealeren "Should I split this hand?"
Svaret kom "If you had a ten-inch cock, would you cut it in half?"